Å føre folk til fjells
Sommeren 1898 reiste briten Thomas Alfred Coward til Romsdalen for å klatre. Sammen med et par kamerater besteg han både Juratind og Romsdalshorn, og det uten en lokal fjellfører, som ellers var vanlig. Men da de skulle bestige Store Vengetind kom skodda og et tett snøvær. Da var det greit å ha med seg en kjentmann.
Romsdalens fjellførere
Den tida skortet det ikke på fjellvante karer i Romsdalen. Fjellføring var blitt en innbringende binæring for enkelte. De mest kjente var Erik Norahagen og Mathias Soggemoen. Begge hadde skaffet seg et solid navn og rykte etter å ha vært med danske Carl Hall på hans mange førstebestigninger, ikke minst andrebestigningen av Romsdalshorn i 1881. De var dessuten patentførere for Den Norske Turistforening.
En tredje var Ole Endresen Kolfloth, kirkemaler og gårdbruker fra Isfjorden. T. A. Coward skriver til Turistforeningens årbok at “we employed Kolflot to show us the quickest route.” Hans fulle navn oppgva Coward ikke, men man kan anta at det var kirkemaler Ole Kolfloth som fikk oppdraget.
Kirkemaleren var nemlig en svært rutinert fjellfører. “Bedre, mere skikket Mand vil man ikke finde. Dertil kommer, at han elsker Fjeldet, er livlig og meddelsom, saa at Veien ikke føles lang i hans Selskab. Han kjender hver Sten paa Veien og viser, hvor baade Fod og Haand skal sættes", skriver den norske klatreren G. Gundersen skriver i 1895.
Allerede i 1864 besteg Kolfloth Karlskråtind med landmåleren kaptein Broch. I 1881 ble han den første til å klatre Romsdalshorn alene, og det bare et par uker etter at Hall, Norahagen og Soggemoen greide det på sitt sjuende forsøk.
T. A. Coward hadde derimot en helt annen oppfatning av Kolfloth. "We soon found, however, that he knew next to nothing about mountaineering, and was of no use save to point out a route", skriver han til The Wide World Magazine, men valgte å ikke navngi Kolfloth til magasinet. Kritikken av Kolfloth sparte han seg derimot for i beretningen til Turistforeningen.
Tre briter og en romsdaling går opp et fjell..
T. A. Coward skrev to beretninger etter turen til Store Vengetind. Til den norske Turistforening leverte han en nøktern beretning fra en vellykket tur, men til the Wide World Magazine var historien en helt annen. Bestigningen av Store Vengetind ble beskrevet som en heseblesende, nær-døden-fortelling, som skyldtes en viss lokal fjellfører.
Coward begynte å tvile på Kolfloth allerede ved første møte. Han stilte nemlig opp i lave sko uten pigger, og med kun en bjørkestokk til å ta seg for med. Coward og co. stilte i høye piggsko og isøkser. Kulturforskjellene kunne ikke vært større.
Underveis moret Coward seg over synet av Kolfloth: "It was rather amusing to see him, whenever he halted, take of his shoes, empty out the snow, and wring the water from his socks."
Til tross for mangel på utstyr, ledet Kolfloth britene til topps, selv om han på et tidspunkt ville snu og prøvde å ta av seg tauet, ifølge Cowards beretning. Oppe på toppen fant de fram matpakka og ei pipe for å nyte utsikten.
“Riding on an avalanche”
Nedover gikk det verre. Allerede ved start gled Coward, og var i ferd med å ta med seg de andre i fallet. Heldigvis var de utstyrt med isøkser, og fikk stoppet opp raskt. Kanskje var det et varsel?
Et stykke lengre nedover isbreen ble snøen mykere. Coward foreslo å ta av tauene, men Kolfloth nektet. I stedet satte han seg på rumpa og skled nedover. Coward skriver at det var like bratt som en husvegg. Nedenfor ventet berggrunnen. De andre hadde ikke noe annet valg enn å hive seg etter.
Mens de skled nedover kunne Coward høre buldrende lyder ovenfra. Snøen over dem var i ferd med å skli ut, og lydene ble til et brøl: “we were flying down upon a snow avalanche!”
"It is hard to estimate how far we slid in this exciting manner; it seemed to take only a few seconds to cover many hundred feet. I cannot tell at what speed we travelled, but I am certain that we made a record descent of the Vengetinderne", skriver Coward.
Plutselig så han Kolfloth flyve til værs, og så fløy de alle over berggrunnen og landet i myk snø. Coward bakset seg ut av snøen og tittet opp. Der kunne han se Kolfloth "sitting with an idiotic grin on his white face”.
Coward kunne ikke forstå hvordan de overlevde, men konkluderte med at det meste av snøraset gikk ned i sprekken de fløy over. Hvorvidt Coward overdrev for fortellingens skyld kan man bare spekulere i.
The Art of Mountaineering
"Dont trust a Norwegian guide unless you are sure he is a tried man", var Cowards konklusjonen etter turen til Store Vengetind. Briten svartmalte Kolfloths evner til å føre folk til fjells. Kolfloths versjon av det som skjedde ble derimot ikke publisert.
Britene hadde en helt egen tilnærming til det å bestige fjell, og man kan nok skylde på kulturforskjeller med tanke på svartmalingen av Kolfloth. Britene var pionerer når det kom klatreutstyr, klatreteknikk, og ikke minst klatrefilosofi. Ofte måtte de utdanne sine lokale fjellførere underveis i klatringen, og fjellførerne ble ofte brukt mer som bærehjelp enn fjellførere.
Det anerkjente klatretidsskriftet, The Alpine Journal, skriver i 1885 at “alle (norske førere) er gjenomgående dyktige skarpklatrere og sympatiske folk [..] skjønt ingen av dem ennå forstår seg på en fjellførers egentlige plikter..” Kirkemaler Kolfloth hadde nok sine egne tilnærminger til det å bestige og nedstige fjell.
I 1890 opprettet den norske Turistforening et eget patenførervesen. Målet var å organisere og utdanne fjellførere i Norge. Kirkemaler Kolfloth tok ikke utdanningen selv, men det gjorde sønnen, Henning Nygaard, og hans sønn igjen, Ole Nygaard.
Kilder
- The Wide World Magazine, 1898
- Christiansunds Dagblad, onsdag 10. juli 1895.
- The Alpine Journal 1885, sitert i William Cecil Slingsby. Norge: Den Nordlige Arena. 1901
- Den Norske turistforenings årbok. 1899