"Turistpiskeren"

The Land of the Midnight Sun

En engelsk journalist skriver i reisemagasinet The Graphic i 1884 at «on a fine summer’s day the scene on board a popular Transatlantic liner is the very ideal of holiday luxury, [..] The main portion of the passengers is made up of Americans coming over for the inevitable European tour. [..] Their conversation is – not now of dollars and cents, of Central Pacifics, and Vanderbilts – but of Paris and St. Peterburg, Rome and Jerusalem, the Pyrenees and The Romsdal Valley».

Stadig flere velstående amerikanere la ut på Norgesferie mot slutten av 1800-tallet. Dampbåtene gikk nå regelmessig mellom USA og Europa, og fotografier og reiseberetninger fra norske fjorder og fjell ble spredt i amerikanske aviser og magasiner. Blant annet ble Romsdalshorn viet plass i det amerikanske populærmagasinet Harpers Weekly i 1876:

Fra New York til Nordkapp

Den amerikanske forretningsmannen Martin Lichtenstädter ville slenge seg på trenden. Sommeren 1892 tok han med seg nevøen, Mortimer Borg, på Norgesferie. Han hyret også inn en doktor til 800 dollar i måneden, samt en tjener til 100 dollar i måneden, for å gjøre reisefølget komplett. De skulle ikke lide noen nød.

Amerikanerne reiste helt opp til Nordkapp. På veien sørover stoppet de innom Trondheim, og tok landeveien over Dovre, Lesja og ned Romsdalen. Til slutt endte de opp på Grand Hotel i Molde. I kjølvannet florerte det av rykter om piskeslag, villkjøring og uanstendig oppførsel. De hadde virkelig satt sine spor på.

Ryktet går

Ryktene nådde til slutt Molde. Den 11. august troppet politimesteren opp på Grand Hotel med to politibetjenter og en lege. Hankrevde at Mortimer Borg skulle følge med ham. De tre andre protesterte, og mente at Borg kunne skade seg selv eller andre uten deres tilstedeværelse.

Mortimer Borg ble plassert på Søstrene Holms Pensionat, et godt stykke fra Grand Hotel. Der var han trygg og godt bevoktet av to politibetjenter. Legen undersøkte Borg, og avdekket at han var både gul og blå av piskeslag og neveslag, og hadde merker etter strupetak i halsregionen. Ryktene måtte være sanne.

Forhøret

Den 30. august møtte Martin Lichtenstädter opp til forhør i Molde sammen med doktoren, John Bowman og tjeneren, William Smythe. Rettslokalet var fylt til randen av nysgjerrige moldensere. Journalistene var også på plass, og de siktedes navn og handlinger kom i trykken umiddelbart.

Morgenbladet skriver at Lichtenstädter innrømmet å ha tuktet sin nevø, men at det var gjort av kjærlighet, ikke minst av nødvendighet. "Juling var det eneste Middel til at holde Styr paa Borg", siterte de ham på. Avisen skriver videre at "denne Erklæring gav et høist ubehagelig Indtryk paa Retten og det talrige Publikum". I tillegg var siktede "meget uforskammet og overlegen, idet han spillede den Overlegne og Ligegyldige."1

Lichtenstädter hevdet at nevøen “manglede meget paa Forstanden og led af heftige Anfald, hvorunder han omgives med morderiske Tanker baade sig selv og andre". Han fortalte videre at nevøen "befattede sig med Onani, var urenslig i Sengen samt undertiden uanstændig ligeoverfor Kvinder, de mødte paa Gaden."

Lichtenstädter måtte også vise frem slagvåpenet han hadde brukt til tuktingen. Det var en svepe, altså en pisk med et treskaft, som til vanlig ble brukt på hester. For ham var svepen en suvenir, "en Erindring om Molde og Norge", uttalte han til retten. Morgenbladet skriver at "hver gang (han) [..] tog Svøben i Haanden, syntes han at betragte den med særdeles Glæde."

Bowman og Smythe forsvarte sin arbeidsgiver. Doktor Bowman var “Specialist i Sindsygdomme”, og mente at behandlingen var nødvendig og gjort av kjærlighet. Hans arbeidsgiver var oppløst i tårer når han måtte frem med svepen, forklarte Bowman.

Senere på dagen var det tid for vitneavhør av de ansatte på Grand Hotel i Molde. De vitnet om Lichtenstädters røffe behandling av sin nevø. De hadde derimot ikke sett utagering eller anfall fra Mortimer Borgs side. Han var bare “melankolsk og stille”, men han var ikke “fuldt normal”, mente de.

Forhørsretten konkluderte med varetektsfengsling for de tre siktede, eventuelt en kausjonssum på kr 10 000. Lichtenstädter valgte å betale, men måtte melde seg på politimesterens kontor i Molde to ganger daglig frem til en eventuell rettssak.

“Ikke vidnedygtig”

Mens saken ventet på videre undersøkelser fikk Borg tilsyn av flere leger. De konkluderte med at Borg var "sindsyg". Blant hadde han "hallucinationer, og det hænder ofte at han ikke kan mindes Begivenheter, som netop er paserede", skriver Tønsbergs Blad. Legene ble også overrasket over at en gutt på 19 år "beskjæftige sig med at blæse Sæbebobler". De påpekte at "forøvrig er han ualmindelig snil og rolig."

Legene erklærte Borg “ikke vidnedygtig". Han fikk derfor dra hjem til New York.2 Det var likevel ingen enkel prosess. Avisene rapporterte om at Borgs far "vedbliver at have Tillid til Onkelen. Antagelig er det ogsaa gjennem Faderens Kredit, at Kautionen er bleven stillet, da Onkelen selv intet skal eie”. Foreldrene hadde gitt Lichtenstädter “Protektion” overfor sønnen, og krevde at Lichtenstädter måtte følge sønnen hjem.

Den amerikanske generalkonsulen, som var i Molde i forbindelse med forhøret, fikk til slutt overbevist Borgs foreldre. Sønnen fikk reise hjem uten sin “oppasser”.

Senere i september fikk Lichtenstädter tillatelse til å forlate Molde. Han hadde store problemer med halsen, og fikk derfor oppsøke en spesialist i Kristiania.3 Nå kom det også ut at Lichtenstädter var “sygelig” og ofte beruset med doktor Bowmans morfin.

I september ble det avholdt forhør i Trondheim og i Romsdalen. Da kom det ut at Lichtenstädter hadde tuktet sin nevø fra omtrent hele veien fra Nordkapp til Molde. Under forhøret på Horgheim i Romsdalen fortalte to skysskarer at Lichtenstädter forsøkte å presse nevøen ut av veien og slo han flere ganger med svepen. Lichtenstädter unnskyldte seg til den ene og sa at han “slog Borg for at gjøre ham klog igjen."

I november fanget storavisa The New York Times opp saken, en avis med millioner av lesere. Foreldrene til Mortimer Borg var en anerkjent bankierfamilie i New York, og hadde forsøkt å holde saken hemmelig, men nå var det for sent. Dette kunne ødelegge dere gode rykte, selv om det var deres sønn som var fornærmet i saken.

“Mr. Lichtenstädter fri”

Tidlig i november falt avgjørelsen: Norske påtalemyndigheter valgte å legge saken død. De tre amerikanerne fikk reise hjem til New York. Nå håpte man at amerikanske myndigheter tok saken videre. Faren til den mishandlede meddelte derimot at sønnen “var kommen tilbage friskere end da han reiste”.

To uker senere gikk den norske påtalemyndigheten ut i avisene for å forklare seg. De mente at Lichtenstädter ikke hadde «Hensigt at skade» sin nevø, og at behandlingen ble gjort med foreldrenes samtykke. Påtalemyndighetene mente også at saken ikke var av norsk samfunnsinteresse, da siktede og fornærmede var amerikanere.4 De stilte seg videre tvilende til Borgs psykiske tilstand, og mente at han ikke var “sindsvag”, men led av dovenskap, eller “selvforskyldt Enevervation”, som de kalte det.

Redaktøren i Romsdals Tidende var derimot ikke ferdig med saken. “Den Lichtenstadterske Affære”, som han kalte det, viste en svakhet blant det norske folk og landets turistnæring. Han avslutter med å si at “Lad det ikke en Gang til gaa Verden rundt, at vi Nordmænd saa længe taaler at se et Medmenneske mishandlet!”5

Kilder:

1

Morgenbladet, lørdag 3. september 1892

2

Tønsbergs Blad, tirsdag 6. september 1892

3

Laurvigs Blad, onsdag 21. september 1892

4

Morgenbladet, fredag 11. november 1892

5

Romsdals Tidende, lørdag 19. november 1892