Vinterparadiset Vengedalen

En vårdag i 1927 møtte Åndalsnes Avis en solbrun og fornøyd fotograf fra Flekkefjord ved navn Anders Beer Wilse. Han hadde tilbragt påskehelga på ei hytte oppi Vengedalen og kunne med glede fortelle at "Vengedalen — det er noget av det vakreste jeg har set [..] Det maa bli fremtidens utfartssted for Aandalsnes og for alle som vil se skjønne og imponerende omgivelser."

Wilse var en av de fremste fotografene i Norge tidlig på 1900-tallet. Han holdt også foredrag med lysbilder av de mest spektakulære stedene i Norge. Et besøk fra Wilse kunne bety mye for det lokale reiselivet. Hans påsketurer i i 1927 og 1931 viste seg å bli et vendepunkt for vinterturismen i Vengedalen.

Aktiviteten i Vengedalen var den gang mye større om sommeren enn vinteren. Fjellklatrere fra innland og utland valfartet oppover Vengedalen fra slutten av 1880-tallet etter at klatrepionerer som Carl Hall og Cecil Slingsby hadde skapt blest om sine førstebestigninger i Romsdalsfjella.

"Jeg kjender ikke et sted i Norge hvor adkomsten er saa let til en slik imponerende natur", fortalte Wilse til Åndalsnes Avis. Det gjaldt også om vinteren. For å kunne utnytte potensialet der oppe foreslo han å bygge en hytte med tilgang for alle i Vengedalen. Et samarbeid med Raumabanen om tilbud av turer til Vengedalen var også en ypperlig mulighet. Det tok likevel tid før noen fulgte Wilses råd.

Åndalsnes og Indre Romsdal Turistforening

Våren 1929 skriver Åndalsnes Avis at Vengedalen “ikke (har) vært besøkt om vinteren i nogen videre utstrekning av folk herfra,- ja, mange har sågar ikke vært der." Det skulle nå endre seg. Den nyoppstartede Aandalsnes og Indre Romsdal Turistforening tok initiativ til en skiutflukt til Vengedalen dette året.

Turen startet på Åndalsnes, hvor lokale rutebiler skysset de påmeldte deltakerne til Hensbroa i Isfjorden. Derfra tok de skiene fatt opp til setrene i Vengedalen, hvor kaffen ble servert. Deretter fikk de utforske Vengedalen på egenhånd. På hjemturen var det lagt inn stopp og servering av rømmegrøt på gården Bredeli. Mett i magen rant de ned til Hensbroa, hvor rutebilene plukket dem opp igjen. Utflukten viste seg å være en suksess.

I 1931 kunne de påmeldte deltakerne velge mellom to løyper. De som var “mer trenede løpere” kunne gå rundt Storhesten og renne ned under Blånebba til Moasætrene. De andre kunne gå rett opp Vengedalen, hvor kaffen stod klar på en av seterbuene. På vei ned var det år igjen rømmegrøt å få på Bredeli. Sjefen sjøl, O. J. Bredeli, måtte presisere "at de som ikke skulde ønske rømmegrøt (men de blir det vel ikke mange av), kan få fratrekk i billettprisen."

Lokale klatrepionerer hadde også funnet seg godt til rette i vinterlige Vengedalen. Arne Randers Heen skrev et leserinnlegg i Åndalsnes Avis i 1930 for å lokke sine sambygdingder til denne dalen: “en fornøielig vintertur er det å gå op på Lillefjellet, hvorfra Vengetindene, Hornet og Trolltindene tar sig særlig majestetisk ut. En må virkelig bli høitidelig stemt når en står innunder disse tre storheter, - de mest berømte i Nord-Europa.”

Våren 1931 skapte han nasjonal oppmerksomhet til Vengedalen. Sammen med brødrene Karl og Osvald Oshaug foretok han den første vinterbestigningen av Romsdalshorn. Det var en sensssjon, og storavisa Aftenposten huket tak i Heen for et intervju.

Turistliv i Vengedalen

De utenlandske turistene hadde enda ikke oppdaget vinterparadiset Vengedalen, men i 1934 dro direktørene i den Svenske-Amerikalinje til Romsdalen for å vurdere destinasjonens potensiale som vintersportsted. Direktørene dro på utflukter til Kavliheia og Hanekamhaug i Isterdalen, mens Vengedalen ble nøye speidet gjennom kikkerten. Åndalsnes Avis rapporterte at direktørene var begeistret, men de hevdet det manglet infrastruktur. Særlig gjaldt hotellene i Romsdalen, som kun var åpne om sommeren.

Hotelldirektør John Hanekamhaug var derimot i full gang med å kle Grand Hotel Bellevue på Åndalsnes for vintersesongen. Hotellet skulle nå få sentraloppvarming, slik at man kunne holde åpnet om vinteren også.

I 1935 trykket Sunnmørsposten en stor artikkel med tittelen “Raumadalen som internasjonalt vinter-sportssted?” Romsdalen “er som bekjent et landets mest besøkte turiststrøk om sommeren. Men om vinteren er den som et lukket land [..] Når dertil kommer at det i hjertet av denne praktfulle natur finnes herlige skiterreng, så er det underlig at det ikke har vært vinterturister her som mange andre steder av landet", skriver avisa.

Hotelldirektør Hanekamhaug kunne med glede fortelle Sunnmørsposten at Grand Hotel Bellevue nå var på høyde med de beste vinterturisthotellene i Europa. I intervjuet trakk han frem Vengedalen som det beste skiterrenget i Romsdalen, og viste til Wilses uttalelser fra 1927. Hotellet tilbudte nå gratis bilturer opp i Vengedalen og til Kavliheia for sine gjester. Sunnmøringene bet på agnet, og året etter rapporterte Sunnmørsposten at “På Aandalsnes dominerer sunnmøringer og svensker. Det tegner til rekordutfart i påsken.”

Påsken 1939 skjøt vinterturismen i Romsdalen virkelig fart. I tillegg til sunnmøringer dukket det opp over 170 svenske turister, som hadde tatt båt fra Gøteborg til Åndalsnes for å gå på ski! Den Svenske Amerika-linje satset stort på Romsdalen som skidestinasjon, og reisefører Sjøberger uttalte til Aftenposten at dette var første gang i verdenshistorien at noe slikt ble arrangert. Kanskje kan man kalle det verdens første “ski and sail”?

Lokale rutebilselskaper skysset svenskene opp i Vengedalen, hvor de kunne nyte en hel dag i vinterfjellet. Sjøberger uttalte at “noget bedre hadde han ennu ikke sett”. Senere på kvelden arrangerte Grand Hotel Bellevue karneval for gjestene, og de påfølgende dagene ble turistene skysset til Bjorli og Skorgedalen for nye opplevelser på ski.

Det samme året publiserte Norges Skiforbund ei bok kalt “Vintersport i Norge”. Boka inneholdt bilder fra de beste vintersportsstedene Norge hadde å tilby, med tekster på norsk, engelsk, fransk og tysk. Der ble både Vengedalen og Skorgedalen valgt ut. Forfatterne skriver at “Imponerende panoramaer åpner sig for den skiløper som besøker Romsdal.” Molde-fotografen Erling Birkeland stilte med bilder. Vengedalen var i vinden som aldri før.

Hitlers Tyskland satte en midlertidig stopper for “turistboomen” i Vengedalen våren 1940. Men selv under okkupasjonen ble Vengedalen hyppig brukt til skiutflukter. Tyskerne var svært opptatt av “Kraft durch Freude”, altså styrke gjennom glede, som også var navnet på en statskontrollert fritidsorganisasjon. Å dra på styrkende fornøyelsesturer til Norge ble vanlig allerede på 1930-tallet. Under krigen dro tyske soldater ofte på styrkende turer i den norske fjellheimen. Boken “Vintersport i Norge” ble fortsatt utgitt, men nå av det det NS-kontrollerte forlaget Blix. Teksten stod kun på norsk og tysk.

Etterkrigstiden

Den svenske Amerika-linjen vendte tilbake til Åndalsnes og Vengedalen i 1948, ledet an av reiseleder Sjøberger. Da ferden ble avertert i svenske aviser, tok det kun 8 timer før 260 passasjerer hadde meldt seg på. Turene ble årlige begivenheter, og cruiseturismen i Romsdalen fikk nå en påskesesong i tillegg til den allerede travle sommersesongen.

På 1950-tallet kom det turister fra hele Europa og USA for å gå på ski i Romsdalsfjellene. Særlig kjent var det tyske cruiseskipet “Seven Seas”, som fra 1959 brakte skiturister til Romsdalen. Åndalsnes Idrettsforening stilte med skiinstruktører og fjellførere. Det samme året begynte man også å brøyte veien oppover Vengedalen med militære Weasel-biler. Da kunne turister oppleve vinterfjellet også uten ski.

Markedsføringen fortsatte i høyt tempo. Blant annet ble det gjort flere reklamefilmopptak både fra inn- og utland, og postkort og bilder i farger ble trykket i stort opplag. Vengedalen som vintersportssted var nå kommet for å bli. Wilses spådom slo til.

Kilder

Sunnmørsposten, onsdag 9. januar 1935

Sunnmørsposten, mandag 4. april 1938

Aftenposten, tirsdag 11. april 1939

Vintersport i Norge, Blix forlag, 1942.

Åndalsnes Avis, torsdag 6. januar 1927

Arne Randers Heen, leserinnlegg Åndalsnes Avis, 1930. Hentet fra Tindemuseet: https://tindemuseet.no/blog/litt-tindeprat